lørdag 31. oktober 2009

VI HER OPPE I NORD...




Vi her oppi nord vi har`kje hverken tog og trikk,

måiltebær og midnattsol var gavan som vi fikk -

Mørketida ho è lang, men måiltebæra stor

sånn at dæ balansere seg her nord. -

Ref.:

Kom til oss her oppi høge nord

der den største måiltebæra gror -

Mygga ho è større enn en utenbordsmotor -

mås`eggan è nesten like stor. -


---------------------


Engelsk versjon - The story from Glefsvik on english


The tragedy of GLEFSVIK BETWEEN Malang AND Salang


(Especially if the portrait of the missing missionary Emmanuel Spaanebukt: The photo is taken in the Spaanebukt trying to get out of the pot, and has since mounted into other environments because of the frightening situation, it was taken).


1. part A COMPLETE REPORT OF THE EAST GLEFSVIKA

As many have set out to tell the story of the conversion of Glefsvik, and what the occasion was fyllbyrdet among us,


2. Thus, as those who at first were eyewitnesses and brought the story forward and gave it to us,


3. I have also decided, since I now again have carefully investigated everything from the beginning to reduce it in context for you.


4. This I do for you to learn the naked truth about Glefsvika, its innocent population, and the tragedy that occurred her.Medens most major locations in Hålogaland and North Hålogaland had had regular visits by keyword's ministers, had Glefsvik and Developers have been left unaware of his infidelity.

But in the last half of the year 1800 it was decided that now was to Christianity until all, even in the north of the country's regions. "It was thus determined," writes the now long henfarne statsprocurator for ecclesiastical affairs, Olaves Glefswiig, "to send a missionary to the areas that have not been blessed with the Word." So one fine day in the year 1888, or -89 (there's still disagreement about the exact year because of the almost unreadable sheriff protocol from that time) came as the first missionary cyclists from steamship expedition and hit the Glefsviken. Herr. Spånbukt, yes for the hood, he was housed at the trader, and he immediately began to convene these innavlete and naive glefsvikingene to provide them the most scanty of God's word. So went there a few days, but then he was gone. The new missionary was gone. At the trader stood untouched bed the morning after he was gone, and wherever they were looking, they found nothing but a brillehus of sheet iron and a pair of galoshes standing in water. Some believed that the man was gone from the senses - not to say had gone to sea, but no one drowned missionary was found.


A COMPLETE REPORT OF THE EAST GLEFSVIK The tragedy of GLEFSVIK, cont.


Part 2


The missionary was, and was gone. Time passed, and although oblivion veils eventually resigned over the whole could not glefsvikingene completely forget that the first missionary they had received a visit simply vanished from the earth's surface. But then in 1920 was an old glefsviking in the past, and now he would talk to the bailiff. He had something important to tell, "he said, and the sheriff came. The bed could tell, the missionary who came to Vika for many years, since neither had fled back home, or gone to sea. But the common people had seen the damned on this envoy who had come to teach them manners, and one evening had the rat together, and they had looked after ambushing the missionary as he sat in the outhouse, and then they dragged him out and turned he kvekk to death! Afterwards, they had taken with him behind a shed in the forest edge, dressed by him to the head and he eased up in a large pot in which he was boiled while glefsvikingene sat round and waited. When the missionary had finished, they held him to revel in the bright morning.

Glefsvikingen also told the sheriff that he had personally been involved in both the attack and kalaset afterwards. He also told me that when they had fired up the pot had missionary revive - he had only been unconscious, and now the head of his displays over the pot edge and he did loudly to know that he wanted out of the pot -. But glefsvikingene would not he come to the rescue, where they waited around the pot with their primitive tools. Since the water was still warmer missionary was increasingly restless, but the pot was both deep and smooth, and everything he struggled to get out, he managed it. Suddenly he spend from the kettle-bottomed everything he could and made a giant leap to get out of the pot, and he came so highly that he was hanging with his elbows over the pot's edge. But even now he would glefsvikingene come to the rescue, and with eyes in the rigid skull, he sank back down into the pot - and stayed.


This incident, and that he himself had been involved in the drama with the missionary, had plagued the old glefsvikingen in all years, but now he was clearly relieved after having been told the whole incident to the sheriff. Act man concluded that it could not be any question of any criminal prosecution. The case was outdated, and also was a not unfamiliar with the cooking of the missionaries in the time when they sent out new people to the new mission fields. The case was therefore only attached Police Station protocol, and thus it was.


cont.




OM TRAGEDIEN I GLEFSVIK MELLOM MALANGEN OG SALANGEN

(Spesielt om portrettet av den forsvunne misjonær Emmanuel Spaanebukt: Fotoet er tatt i det Spaanebukt forsøker å komme ut av gryta, og er siden montert inn i andre omgivelser på grunn av den skremmende situasjon det ble tatt i).

1. del






EN FULLSTENDIG BERETNING OM KRISTNINGEN AV GLEFSVIKA

Ettersom mange har satt seg fore å fortelle historien om kristningen av Glefsvik, og det som i den anledning ble fyllbyrdet blant oss,


2. således som de som fra først av var øyenvitner og brakte beretningen videre og gav den til oss,

3. så har jeg også bestemt meg for, ettersom jeg nå igjen nøye har gransket alt fra først av å nedskrive det i sammenheng for dere.

4. Dette gjør jeg for at dere skal lære den nøkne sannhet om Glefsvika, dens enfoldige befolkning, og den tragedie som skjedde her.Medens de fleste større steder i Hålogaland og Nord-Hålogaland hadde hatt jevnlige besøk av Ordets forkynnere, hadde Glefsvik og Utvik blitt liggende uvitende i sin hedenskap.
Men i siste halvdel av år 1800 ble det bestemt at nu skulle Kristendommen fram til alle, også i de nordlige av landets regioner. "Det ble således bestemt", skriver den nu for lengst henfarne statsprocurator for kirkelige anliggender, Olaves Glefswiig, "å sende misjonær til de områder som ikke er blitt velsignet med Ordet." Så en vakker dag i år 1888, eller -89 (det hersker fremdeles uenighet om det nøyaktige årstall på grunn av nesten uleselig lensmannsprotokoll fra denne tiden) kom så denne første misjonæren syklende fra dampskipsekspedisjonen og hit til Glefsviken. Herr. Spånbukt, ja for det hette han, ble innlosjert hos handelsmannen, og han begynte straks å kalle sammen disse innavlete og enfoldige glefsvikingene for å tilføre dem det mest nødtørftige av Guds ord. Så gikk der noen få dager, men så var han borte. Den nye misjonær var forsvunnet. Hos handelsmannen sto sengen urørt morgenen etter at han ble borte, og hvor de enn lette fant de ikke annet enn et brillehus av jernblikk og et par kalosjer som sto i vannkanten. Noen trodde at mannen var gått fra sans og samling - for ikke å si var gått på havet, men ingen druknet misjonær ble funnet.
forts

EN FULLSTENDIG BERETNING OM KRISTNINGEN AV GLEFSVIK
TRAGEDIEN I GLEFSVIK, forts.

Del 2

Misjonæren var og ble borte. Tiden gikk, og selv om glemselens slør etter hvert trakk seg over det hele kunne ikke glefsvikingene helt glemme at den første misjonær de hadde fått på besøk rett og slett forsvant fra jordens overflate.

Men så i 1920 lå en gammel glefsviking på det siste, og nå ville han snakke med Lensmannen. Han hadde noe viktig å fortelle, sa han, og Lensmannen kom. Den sengeliggende kunne nå fortelle, at misjonæren som kom til Vika for mange år siden hverken var rømt hjem igjen, eller gått på sjøen. Men almuen hadde sett seg forbannet på denne utsendingen som var kommet for å lære dem folkeskikk, og en kveld hadde de rottet seg sammen, og de hadde passet på å overfalle misjonæren mens han satt på utedoen, og så hadde de dratt han ut og slått han kvekk ihjel!
Etterpå hadde de tatt han med seg bak noen skur i skogkanten, kledt av han til skinnet og lempet han opp i en stor gryte der han ble kokt mens glefsvikingene satt rund og ventet. Da misjonæren var ferdig holdt de kalas på han til den lyse morgen.

Glefsvikingen fortalte også til Lensmannen at han personlig hadde vært med på både overfallet og kalaset etterpå. Han fortalte også at da de hadde fyrt opp gryta hadde misjonæren livnet til igjen - han hadde bare vært i svime, og nå kom hodet på han til syne over grytekanten og han gjorde høylydt til kjenne at han ville ut av gryta -. Men glefsvikingene ville ikke komme han til unnsetning, der de ventet rundt gryta med sine primitive redskaper. Ettersom vannet stadig ble varmere ble misjonæren stadig mer urolig, men gryta var både dyp og glatt, og alt han strevde for å komme seg ut klarte han det ikke. Plutselig spendte han fra i grytebunnet alt han kunne og gjorde et kjempehopp for å komme ut av gryta, og han kom da så høyt at han ble hengende med albuene over grytekanten. Men heller ikke nå ville glefsvikingene komme han til unnsetning, og med øynene stive i skolten seig han ned igjen i gryta - og ble værende.

Denne hendelsen, og at han også selv hadde vært med på dramaet med misjonæren, hadde plaget den gamle glefsvikingen i alle år, men nå var han tydelig lettet etter å ha fått fortalt hele tildragelsen til Lensmannen. Lovens mann konkluderte med at det ikke kunne bli tale om noen straffeforfølgelse. Saken var foreldet, og dessuten var en ikke ukjent med koking av misjonærer i den tiden da de sendte ut nye folk til nye misjonsmarker. Saken ble derfor bare vedlagt Lensmannskontorets protokoll, og dermed ble det.
forts.