EN FULLSTENDIG BERETNING OM KRISTNINGEN AV GLEFSVIK
TRAGEDIEN I GLEFSVIK, forts.
Del 2
Misjonæren var og ble borte. Tiden gikk, og selv om glemselens slør etter hvert trakk seg over det hele kunne ikke glefsvikingene helt glemme at den første misjonær de hadde fått på besøk rett og slett forsvant fra jordens overflate.
Men så i 1920 lå en gammel glefsviking på det siste, og nå ville han snakke med Lensmannen. Han hadde noe viktig å fortelle, sa han, og Lensmannen kom. Den sengeliggende kunne nå fortelle, at misjonæren som kom til Vika for mange år siden hverken var rømt hjem igjen, eller gått på sjøen. Men almuen hadde sett seg forbannet på denne utsendingen som var kommet for å lære dem folkeskikk, og en kveld hadde de rottet seg sammen, og de hadde passet på å overfalle misjonæren mens han satt på utedoen, og så hadde de dratt han ut og slått han kvekk ihjel!
Etterpå hadde de tatt han med seg bak noen skur i skogkanten, kledt av han til skinnet og lempet han opp i en stor gryte der han ble kokt mens glefsvikingene satt rund og ventet. Da misjonæren var ferdig holdt de kalas på han til den lyse morgen.
Glefsvikingen fortalte også til Lensmannen at han personlig hadde vært med på både overfallet og kalaset etterpå. Han fortalte også at da de hadde fyrt opp gryta hadde misjonæren livnet til igjen - han hadde bare vært i svime, og nå kom hodet på han til syne over grytekanten og han gjorde høylydt til kjenne at han ville ut av gryta -. Men glefsvikingene ville ikke komme han til unnsetning, der de ventet rundt gryta med sine primitive redskaper. Ettersom vannet stadig ble varmere ble misjonæren stadig mer urolig, men gryta var både dyp og glatt, og alt han strevde for å komme seg ut klarte han det ikke. Plutselig spendte han fra i grytebunnet alt han kunne og gjorde et kjempehopp for å komme ut av gryta, og han kom da så høyt at han ble hengende med albuene over grytekanten. Men heller ikke nå ville glefsvikingene komme han til unnsetning, og med øynene stive i skolten seig han ned igjen i gryta - og ble værende.
Denne hendelsen, og at han også selv hadde vært med på dramaet med misjonæren, hadde plaget den gamle glefsvikingen i alle år, men nå var han tydelig lettet etter å ha fått fortalt hele tildragelsen til Lensmannen. Lovens mann konkluderte med at det ikke kunne bli tale om noen straffeforfølgelse. Saken var foreldet, og dessuten var en ikke ukjent med koking av misjonærer i den tiden da de sendte ut nye folk til nye misjonsmarker. Saken ble derfor bare vedlagt Lensmannskontorets protokoll, og dermed ble det.
forts.
TRAGEDIEN I GLEFSVIK, forts.
Del 2
Misjonæren var og ble borte. Tiden gikk, og selv om glemselens slør etter hvert trakk seg over det hele kunne ikke glefsvikingene helt glemme at den første misjonær de hadde fått på besøk rett og slett forsvant fra jordens overflate.
Men så i 1920 lå en gammel glefsviking på det siste, og nå ville han snakke med Lensmannen. Han hadde noe viktig å fortelle, sa han, og Lensmannen kom. Den sengeliggende kunne nå fortelle, at misjonæren som kom til Vika for mange år siden hverken var rømt hjem igjen, eller gått på sjøen. Men almuen hadde sett seg forbannet på denne utsendingen som var kommet for å lære dem folkeskikk, og en kveld hadde de rottet seg sammen, og de hadde passet på å overfalle misjonæren mens han satt på utedoen, og så hadde de dratt han ut og slått han kvekk ihjel!
Etterpå hadde de tatt han med seg bak noen skur i skogkanten, kledt av han til skinnet og lempet han opp i en stor gryte der han ble kokt mens glefsvikingene satt rund og ventet. Da misjonæren var ferdig holdt de kalas på han til den lyse morgen.
Glefsvikingen fortalte også til Lensmannen at han personlig hadde vært med på både overfallet og kalaset etterpå. Han fortalte også at da de hadde fyrt opp gryta hadde misjonæren livnet til igjen - han hadde bare vært i svime, og nå kom hodet på han til syne over grytekanten og han gjorde høylydt til kjenne at han ville ut av gryta -. Men glefsvikingene ville ikke komme han til unnsetning, der de ventet rundt gryta med sine primitive redskaper. Ettersom vannet stadig ble varmere ble misjonæren stadig mer urolig, men gryta var både dyp og glatt, og alt han strevde for å komme seg ut klarte han det ikke. Plutselig spendte han fra i grytebunnet alt han kunne og gjorde et kjempehopp for å komme ut av gryta, og han kom da så høyt at han ble hengende med albuene over grytekanten. Men heller ikke nå ville glefsvikingene komme han til unnsetning, og med øynene stive i skolten seig han ned igjen i gryta - og ble værende.
Denne hendelsen, og at han også selv hadde vært med på dramaet med misjonæren, hadde plaget den gamle glefsvikingen i alle år, men nå var han tydelig lettet etter å ha fått fortalt hele tildragelsen til Lensmannen. Lovens mann konkluderte med at det ikke kunne bli tale om noen straffeforfølgelse. Saken var foreldet, og dessuten var en ikke ukjent med koking av misjonærer i den tiden da de sendte ut nye folk til nye misjonsmarker. Saken ble derfor bare vedlagt Lensmannskontorets protokoll, og dermed ble det.
forts.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar